Sør-Øst Asia: Vietnam, Kambodsja og Laos

Det er 2 år siden forrige langtur, så nå var det på tide med et nytt eventyr! Denne gangen er det Sør Øst Asia som skal utforskes. Jeg (Hanne Marit) og Anne Kari (studievenninne fra sosialantropologi) reiser nedover om to dager (14.12). Så nå jeg hjemme i Sandefjord en tur for å fylle opp kroppen med julestemning og julemat:) Vi lander i nord Vietnam i Hanoi, der er planen å drikke te, gå på illegal pub og studere fransk koloni arkitektur i et par dager før vi begir oss ut på den 150 mil lange togreisen til Ho Chi Minh (Saigon). Når vi kommer dit skal vi møte Frida Karina og Mona, gleder oss allerde til å møte dere! Fridas sterkeste ønske for turen var å bo et par dager på et fint hotell med varmtvann og tv, dette skal gjennomføres i suiten på Tan Hai long hotel og spa i Ho chi minh. Der skal vi boblebade og slappe av i et par dager før det er tilbake til den shabby bakpackerlivsstilen. Vi setter standaren så høyt som mulig også jobber vi oss nedover i systemet:)Etter det går turen til en øy helt sør vest i landet, der vi skal tilbringe julaften og tilfredstille AKs dykkersyke. Etter det er planen litt diffus, men den inneholder Kambodsja på ett eller annet plan. Bildet over er en grov skisse av reiseruta våres.

Jeg vil også ønske alle dere hjemme en god jul og et godt nytt år!!
ps: dere får gaver etter jul!

Siste dag på jorda

Idag er siste dagen i Sør Afrika og flyet drar ca klokka kvart på 6. Det er veldig rart å reise fra dette stedet der jeg har gått å venta på sommern i snart et halvt år (og nå har den akkurat kommet), til grå kalde Oslo hvor jeg må vente et halvt år til. I Durban bor vi hos venner fra UKZN, og tilbringer dagene nokså slow-mo med plasking i bassenget, braai og øl-drikking. Shanti shanti med andre ord. Kontrasten til Gardemoen under etterdønningene av Obamas private jetfly-landing imorra kan vel ikke bli større. Jeg hørte at de skal stenge av hele motorveien.

Jeg vet ikke om jeg har fortalt dere helt om min hemmelige plan, men jeg har altså funnet en plan B, et smutthull i nettet, en undergrunnskanal i systemet, en hemmelig gang i emperiet etc etc som kanskje vil gjøre det mulig for meg å returnere til dette landet av vold, ran, arbeidsløshet, fattigdom, melk og honning. Jeg har funnet verdens beste oppgave:

Hele ideen stammer fra informasjonen jeg har fått fra en ukjent kilde om townshipen Kwa-Mashu (der Odd Johan jobber). Som sagt tidligere har Kwa-Mashu den tvilsomme ære å ha blitt kæret til Sør Afrikas mord-hovedstad, men i tillegg er det den nest største townshipen når det kommer til oppfostring av kunstnere i Sør Afrika, bare slått av giganten Soweto. Jeg har lyst til å finne ut hva det er som gjør at fattige underpriviligerte townships mot alle odds fostrer så mange talenter, og hvordan de bruker kunst som et middel for å prøve å påvirke forandringer og forandre samfunnet til det bedre.

Vi så en veldig bra utstilling i Cape Town der forskjellige kunstnere hadde fokusert på HIV og AIDS. En hadde lagt to skulpturer av medisinflasker og sprøytespisser samla opp fra seg selv og et par venner med AIDS, der mesteparten av medisinen trengs for å medisinere bivirkningene av medisinen. En annen hadde sydd kjoler av kondomer. De lukta veldig lateks, men var faktisk veldig pene. Jeg så også noe som jeg tror må være noe av det verste symbolet på hat og makt og nok et bevis på at Gud ikke eksisterer. Visste dere at lesbiske er utsatt for HIV-smitte fordi guttegjenger mener de bare ”trenger litt pikk”?

De har nok av utfordringer i dette landet til at man kanskje ville tro flest mulig bare vil flytte vekk og aldri se seg tilbake. De fleste kan selvfølgelig ikke flytte fordi de er altfor fattige, og mange som hadde muligheten dro i frykt da apartheidregimet fallt i 1994, men mange har også valgt å bli, fordi de er stolte av landet sitt og tror at det er mulig å forandre noe. Det jeg kommer til å savne mest med Sør Afrika er (selvfølgelig) alle folka jeg har møtt, og de vi bor hos nå, sola og stranda, det ikke akkurat velfungerende men absolutt sjarmerende transportsystemet, house-musikken, og hvordan folk konstant skifter mellom optimisme og pessimisme når de snakker om framtida.

The Radicals are Dangerous..

Igår fant jeg et bra sitat i et dameblad i et muffins-bakeri i District Six. Alle vet jo hvor ekstremt sunt antioksidanter er for kroppen, men at de hadde flere bruksområder visste jeg ikke. Bladet ”Fairlady” opplyser at "Antioxidants protect against the free radicals which deplete our systems." For å bekjempe disse anbefales videre grønn te, bær, svisker (æsj, tror jeg foretrekker raddiser), broccoli og rå spinat. Hva er egentlig definisjonen på en ”free radical”? Burde jeg heretter unngå brokkoli?

Nå har vi vært i Cape Town siden mandag, og har fortsatt ikke vært på Table Mountain, men fikk turist-input for en en uke når vi var på to-etasjesbussen – ja, den røde. Fordi transportsystemet her er så ikke-eksisterende og bilbasert fant vi ut at det var den enkleste reisemåten, og vi fikk jo sett en hel del av byen også. Det beste var den svenske radio-stemmen som kunne fortelle oss en masse fakta du ikke trenger å vite om Cape Town, og selvølgelig velmente råd som "Husk å smøre deg med solkrem under den brennende hete afrikanske solen".

Meg å Odd Johan snakker om å starte en reisebok-serie for å utkonkurrere Gyldendals ”pittoreske” Reisehåndbøker. De som var med på Cuba vet kanskje hva jeg mener. Den skal ha tittelen ”Slaraffenliv”, og ta for seg hvordan man gjør så lite turist-aktiviteter som mulig i kjente og mindre kjente byer rundt om i verden. Ord som ”pittoresk”, ”livlig” og ”yrende follkeliv” er bannlyst fra denne serien. Tips til steder og emner mottas med takk.

Idag har de final draw om hvem som skal spille mot hvem i i cupen i 2010, og derfor har de bygd store scener i alle store byer. I Cape Town er scenen så nærme hostellet vårt at vi må ha backstage-bånd for å bevege oss ut og inn, og bassen får bygninger fra kolonitida til å riste ganske hardt. Det er ikke så ille faktisk for vi kan ligge i skyggen i bakgården å høre musikken. Resultatene kommer klokka 19.00, og jeg håper Sør-Afrika kommer i gruppe med Paraguay, Uruguay, Slovakia og mest mulig asiatiske lag. Ikke fordi jeg kan en dritt om fotball, men fordi da kommer det til å bli veldig bra stemning i Long Street i kveld!

Biltur og Cape Town

Vi er på ferie i ferien, de siste to ukene før vi skal hjem, og selv om de som eventuellt leser bloggen sikkert tror det, og selvom jeg har sagt det selv et par ganger, så har det altså vært langt fra noen ferie å være her. Jeg har måttet bryte mine egne regler om å ikke jobbe med skole i helgene oftere enn noen sinne, og inntaket av øl i ukedagene (selv om det kanskje ikke har vært på et historisk lav-nivå) har vært langt under foventet. Odd Johan har vel kanskje hatt det mest strevsomt av oss alle – han har jobba fra 7-5 hver dag – i kommunen! Han kan fortelle bedre enn meg både likhetene og forskjellene fra den til sammenligning effektive norske kommunale sektoren, men la oss bare si at det innebærer mye te-drikking, mange timer med (for han) uforståelig prat på zulu, lavt konsentrasjons- og høyt frustrasjons-nivå og for få datamaskiner. For en person med bachelor i kreativitet, innovasjon og samt mange andre adjektiver må jo dette høres ut som den ultimate utfordring, og akkurat nå leiter de etter penger til å få han tilbake i januar, så jeg krysser fingrene.

Som dere skjønner er ferien vel fortjent, og har hittil vært ekstremt vellykka på tross av manglende planlegging og reserveringer. Desverre har vi en god stund prøvd å ignorere at pengene smelter som is i sola, og nå er vi stuck i cape town fram til lørdag, fordi vi ikke har råd til å dra noen steder. Det er jo ikke det værste stedet å være værfaste heller. Og kommer nok til å føre til mer blogging og henging på facebook og skype, som kan være fint til en forandring

Siden vi har hatt leiebil hele uka og kjørt rundt i vinområder og andre områder, har jeg som kartleser fått unik kjennskap til sørafrikas små og mellomstore byer.
Sør-Afrikanske byer følger et spesiellt oppsett, som følge av Apartheid-tida. Når man kjører inn i en middels stor by kommer det først en rekke skur av blikk, papp, rekved og andre materialer, så følger små fyrstikk-eske-hus (folk kaller de det på grunn av størrelsen, de er ofte bygd av apartheid-regimet eller av det demokratiske regimet. Desverre er det vanskelig å se forskjell på fasilitetene, og størrelsen er lik), Så kommer industrifeltet, også vokser husene seg større igjen og får hager og svømmebasseng. På denne måten, hvis man kommer fra den andre sida, er det mulig å oppholde seg i en by uten at man trenger å se andre svarte enn de som jobber i servicebransjen.

I større byer som Cape Town er alle veier inn til byen ”bakveier” og du kommer ikke unna et stikk av dårlig samvittighet over at folk fortsatt bor i shacks, i ”settlements” og ”townships” som er større enn byene de hører til. Når man først har kommet seg inn i byen (eller hvis man er født der) er det derimot ikke noe problem å unngå fattigdommen, og når man ser en svart businessmann på gata, uansett hvor mye han skiller seg ut fra omgivelsene, kan man være stolt over å bo i ”the rainbow nation”, et sted der alle kan komme seg opp og fram, uavhengig av farge og kjønn.

Noe man derimot ikke kan unngå i Cape Town er turistene, i sine beige hatter og faststrappa dags-tur-sekker. Men det er en annen historie. Forøvrig bor vi på et backpackersted med fellesdusjer, og der fyrer med dreads spiller gitar i bakgården, med eller uten tilhørere, klokka fire på ettermiddagen. Nirvana.

De kule tinga fant jeg på http://goafrica.about.com/od/southafrica/ig/Recycled-Art-from-South-Africa/ De selger det mange steder her, så jeg prøver å holde et skarpt øye etter en lignende radio. Det beste er at de virker, men jeg kan ikke garantere for lyden...

Home sweet Home

Noen bilder fra den bitte lille studenthybelen min på 15 kvadrat.Her bodde jeg heldigvis bare i 2mnd, som sagt så var det relativt trangt og jeg ble litt lei av å sove under kjøkkenbenken og ha stue/soverom/kjøkken/gang i ett og samme rom.

Så lite ja!

Veldig fornøyd med oppgraderingen på leilighetsfronten. Jeg har tilogmed en hems jeg kan klatre i!


Slenger med noen litt veldig forsinka bilder fra Trondheimsturen!
Synnøvefrokost med hjemmelaga omelett og Simon and Garfunkel.

Studentforeningene holdt sitt årlige badekarløp på Nidelva.

Øl nam nam

Det obligatoriske Nidarosdomen bildet.

Mojito nam nam.

Dramatiske Kristiansten festning.

Jeg og synnøve kjører murstil.

Dette bildet er litt corny, men jeg liker det!

uuuhh:P

Jeg ser litt for meg at Jørgen fyrer i gang kanonen og Mona farer nedover Bakklandet flyvendes på en kanonkule:)

Dagen derpå tar på og synnøve tar seg en powenap, mens Mona og Jørgen oppdateres.

Mona er nesten usynelig i cafètåka.

Synnøve er en engel som alltid <3>

Behind Barbed Wire

Før jeg kom til Sør-Afrika følte alle nye mennesker jeg møtte en intens trang til å advare meg om hvor farlig det var her, folk på jobben, trikken og vaksjonasjonskontoret. Ifølge statistikk burde jeg som utlending i Durban bli rana en gang i måneden med kniv eller våpen involvert, har jeg hørt. På tross av disse dystre utsiktene og bank i bordet har ikke det skjedd meg ennå. Faktisk er det bare en av de internasjonale studentene som har blitt rana så vidt jeg vet, og vi er ca 30 tilsammen og har vært her i snart 4 måneder. Enten er statistikken altså blank løgn, eller vi har vært usannsynlig heldige.

Ikke at det ikke er farlig her. Folk tar forhåndsregler, og jeg tror dette landet må være verdens største produsent og konsument av piggtråd.

Ganske sykt at all den risikoen jeg har utsatt meg for gjennom et liv med tidvis uansvarlig livsførsel, høyt alkoholinntak og til stadighet bli med gutter på nachspiel, er det mest sannsynlig høyere risiko for å bli voldtatt bare ved å oppholde seg i dette landet. Kwa-Mashu, townshipen der Odd Johan jobber, ble nylig kåra til Sør Afrikas ”murder capital”. Men den er også landets andre største "artist capital", så det er ikke bare svarte utsikter. Tilbake til kriminaliteten så har jeg fått en rekke sørafrikanske vaner med å låse bildørene i lyskryss, ikke se folk i øynene, skvette når folk gjør brå bevegelser, også i dagslys, og alltid komme meg inn før det blir mørkt.

Veldig trist å høre at du har blitt offer for svineinfluensaen HM, men var jo en lettelse å høre at du var på bedringens vei igjen. Man vet jo ikke helt hva man skal tro - er det en epidemi, er den dødelig, eller er det bare en mild influensa (som jeg alltid har likt å tro). Her om dagen tok vi taxi og de taxisjåførene er alltid så pratsomme, så sa han det at hvis han kunne velge ville han mye heller tatt HIV en svineinfluensa, for da dør du hvertfall ikke med engang. De har vaierenede forhold til AIDS-epidemien i dette landet tenkte jeg. Han om det.

Jeg vil å slenge meg fra tre til tre, men har nok med å drukne meg selv i pensum jeg ikke forstår. (de hestene er jeg bare glad jeg slapp) Siden sist så har jeg og den nye folkesykdommen stiftet nye og nære bekjentskaper til hverandre og jeg er glad for at vårt forhold er over for alltid. Man kan vel si at det ødela hele opplegget til eksamenslesinga. I går snødde det for første gang i år og man blir jo alltid litt emosjonell når den første snøen kommer, syntes det er fint og idyllisk og sånn, men det tar jo ikke lange tiden før den gleden forsvinner. Bortsett fra det så er jeg blakk og lever på luft og pensum, som er fryktelig dårlig kost. Dette ble visst et gjennomgående negativt innlegg, men jeg er egentlig bare lei av å lese om svevende begreper som skal formuleres på den minst konkrete måten bare fordi man kan. Gi meg noe konkret jeg kan pugge sier nå jeg, kanskje det var matte jeg skulle studert. Også er jeg litt snurt for at ingen av dere er her og kan avlede meg med en tvserie eller et cafèbesøk. Men det kommer vel bedre tider, neste uke foreksempel:)