Corn Island, Nicaragua

Big Corn Island i det karibiske hav. De beste korallrevene og snorkle og de nydeligste strenende i hele Nicaragua ifoelge reisehaandboka vaares. Vi er saa absolutt enig! Kulturforskjellen her sammenlignet med fastlandet var overraskende stor til aa vaere i ett saa lite land. Her snakket folk englsk (med karibisk aksent), de spiller reggae paa hver tenkelige bule og de som bor her er godt inneforstaatt med begrepet relaxed. Dette var vaares erstatning for Jamaica (dyre flybilletter) og vi angrer ikke ett sekund.

Vi begynner omsider aa faa litt farge og vi gleder oss til aa komme hjem og sammenligne oss med dere bleikfiser:P

Konkyliene ligger stroedd overalt saa vi tok med oss det vi klarte og baere, men denne ble dessverre for stor og tung saa vi tok bilde av den istedenfor.

Little Corn Island, enda finere enn den store oya.

Vi hadde hort at det var saa fryktelig mange turister paa oya, men for aa vaere helt aerlig saa var det ikke saa veldig mange der, og de som var der var til gjengjeld veldig hyggelige. Som dere ser saa var flesteparten av strendene oede og vi hadde dette paradiset for oss selv. Hvis noen lurer paa hvor de skal legge bryllupsreisen sin saa er dette et veldig godt alternativ.

Soetingene litt fyllesjuke.

Vi har gjort oss klare til piratfest paa et av oyas hoteler.

Karina pusser tenna i gyngestolen siden jeg vasker undertoy i vasken. Saa godt som alle hjem i Nicaragua eier en eller flere gyngestoler som de bruker hyppig, gjerne paa verandaen.

NICA!

Ometepe, vulkanøyene i Lake Nicaragua. Den største er faktisk aktiv, mens den lille er inaktiv og går ann å bestige. Vi føler at vi har bestigi nok fjell på denne turen så vi lå heller på stranda:)

Bar paa Ometepe. Litt merkelig valg av farge på stolene med tanke på omgivelsene.


Frida har fått besøk av Odd Johan og er veldig fornøyd!

Katedralen i Leòn.

Jeg skal spiiise deg.

Chiclayo og den norske kolonien

Meningen var at vi bare skulle vaere et par dager i La Paz, men pga en blokkade i Peru saa kjorte ikke bussene og vi endte opp med aa vaere nesten en uke i Bolivia. Det gjorde oss egentlig ikke saa veldig mye for det var bare en ny unnskyldning for aa shoppe enda litt mer. Naar de endelig bestemte seg for aa oppheve blokkaden tok vi fatt paa 2 dogn paa nattbuss (kun avbrutt av en kort kaffepause i Lima) for aa komme oss til Chiclayo, denne byen som ingen skjonte hvorfor vi skulle til. "Hva skal dere der?" Spurte utallige taxisjaaforer. Det vi skulle der var og besoke et barnehjem som noen venninner av oss hadde jobbet paa aaret for og vi tenkte dette var en fin mulighet til aa se noe annet og en annen del av Peru enn bare andesfjellene. Det forste vi gjorde var aa ta inn paa Hostel El greco! Dette var et bittelite hostel som kostet 30 kr natta og hadde baade tv og bad. Riktignok saa forsvant alle kanalene etter en dag og dusjforhenget var soppbelagt saa det oppstod en innsjo paa badet som endte ut i en liten elv ned paa soverrommet. Det neste vi gjorde var aa kontakte de folka vi hadde fatt nummerene til og motte dem for aa ta en ol. Det viste seg at det bodde 5 norske jenter paa barnehjemmet og vi avtalte at vi skulle vaere med dem paa skolen neste dag for aa se hvordan det peruanske skolevesenet fungerte. Vi sov veldig godt i den trange senga vaares omringet av en innsjo med dusjvann og sto opp tidlig neste morgen for aa inspisere. Skolen laa et godt stykke utenfor byen kun omgitt av torr sand og stekende solskinn og det gikk tilsammen 200 barn der, noe som det absolutt ikke saa ut som det var plass til. Foer saa var skolen gratis, men naa koster det 4 soler (8kr) i mnd aa gaa der, noe som har resultert i at flere av de fattigste barna har slutta, da begynner man aa tenke litt naar man spiser lunch for det samme som det koster for et helt aars skolegang for en unge. Det er mye mer lonnsomt for foreldrene aa ha barna i arbeid og at de tjener penger enn at de er en utgift. Med andre ord saa er ikke disse barna av den overste klassen, men de har fremdeles en livsglede som kan smelte hvem som helst:) Et annet problem som de ogsaa har er at de ikke har noen gymsal saa gymtimene foregaar ute i skolegaarden midt i solsteika. Det er for det forste veldig varmt og stovete, men barna kan heller ikke svette fordi da kommer det noen vepselignende skapninger som stikker og det blir man fryktelig daarlig av. Derfor maa man finne paa aktiviteter som ikke krever saa mye fysisk anstrengelse for aa unngaa fremtidige ulykker. Dette kan jo vaere noe vanskelig og noe saa opplagt for oss som en gymsal hadde gjort skoleverdagen veldig mye lettere for dem.

Vi ble plassert i den minste klassen (forskole) der barna var 4 aar og hadde nok av energi. Barna prata og prata i vei paa spansk og vi provde saa godt vi kunne aa folge opp med de faa orda vi kan og en iver til aa laere mer. Dagen gikk med til aa rocke med rockering, hoppe tau og pussle pusslespill og naar den var ferdig saa var vi nok minst like slitne som barna og maatte gaa hjem og sove litt. Paa kvelden dro vi igjen ut med den lille norske kolonien og deres venner som var samla seg i chiclayo og det ble en artig kveld med diverse parkdrikking hvor det hele endte med en tur paa karaokebar. Dagen etter besokte vi barnehjemmet som laa riktig saa sjarmerende til i landlige omgivelser. Der delte vi ut glitterpenner og fingerdukker og fikk hilst paa noen av barna som dreiv med de daglige aktivitetene som foreksempel blokkflytespilling.

Jentene som jobber paa barnehjemmet er fantastisk sote og hyggelige (akkurat som de forrige som var der:) og de gjor en flott innsats for alle barna baade paa skolen og paa barnhjemmet. Takket vaere de sitter vi igjen med noen hyggelige minner fra chiclayo:)

H.M