Vi er på ferie i ferien, de siste to ukene før vi skal hjem, og selv om de som eventuellt leser bloggen sikkert tror det, og selvom jeg har sagt det selv et par ganger, så har det altså vært langt fra noen ferie å være her. Jeg har måttet bryte mine egne regler om å ikke jobbe med skole i helgene oftere enn noen sinne, og inntaket av øl i ukedagene (selv om det kanskje ikke har vært på et historisk lav-nivå) har vært langt under foventet. Odd Johan har vel kanskje hatt det mest strevsomt av oss alle – han har jobba fra 7-5 hver dag – i kommunen! Han kan fortelle bedre enn meg både likhetene og forskjellene fra den til sammenligning effektive norske kommunale sektoren, men la oss bare si at det innebærer mye te-drikking, mange timer med (for han) uforståelig prat på zulu, lavt konsentrasjons- og høyt frustrasjons-nivå og for få datamaskiner. For en person med bachelor i kreativitet, innovasjon og samt mange andre adjektiver må jo dette høres ut som den ultimate utfordring, og akkurat nå leiter de etter penger til å få han tilbake i januar, så jeg krysser fingrene.
Som dere skjønner er ferien vel fortjent, og har hittil vært ekstremt vellykka på tross av manglende planlegging og reserveringer. Desverre har vi en god stund prøvd å ignorere at pengene smelter som is i sola, og nå er vi stuck i cape town fram til lørdag, fordi vi ikke har råd til å dra noen steder. Det er jo ikke det værste stedet å være værfaste heller. Og kommer nok til å føre til mer blogging og henging på facebook og skype, som kan være fint til en forandring
Siden vi har hatt leiebil hele uka og kjørt rundt i vinområder og andre områder, har jeg som kartleser fått unik kjennskap til sørafrikas små og mellomstore byer.
Sør-Afrikanske byer følger et spesiellt oppsett, som følge av Apartheid-tida. Når man kjører inn i en middels stor by kommer det først en rekke skur av blikk, papp, rekved og andre materialer, så følger små fyrstikk-eske-hus (folk kaller de det på grunn av størrelsen, de er ofte bygd av apartheid-regimet eller av det demokratiske regimet. Desverre er det vanskelig å se forskjell på fasilitetene, og størrelsen er lik), Så kommer industrifeltet, også vokser husene seg større igjen og får hager og svømmebasseng. På denne måten, hvis man kommer fra den andre sida, er det mulig å oppholde seg i en by uten at man trenger å se andre svarte enn de som jobber i servicebransjen.
I større byer som Cape Town er alle veier inn til byen ”bakveier” og du kommer ikke unna et stikk av dårlig samvittighet over at folk fortsatt bor i shacks, i ”settlements” og ”townships” som er større enn byene de hører til. Når man først har kommet seg inn i byen (eller hvis man er født der) er det derimot ikke noe problem å unngå fattigdommen, og når man ser en svart businessmann på gata, uansett hvor mye han skiller seg ut fra omgivelsene, kan man være stolt over å bo i ”the rainbow nation”, et sted der alle kan komme seg opp og fram, uavhengig av farge og kjønn.
Noe man derimot ikke kan unngå i Cape Town er turistene, i sine beige hatter og faststrappa dags-tur-sekker. Men det er en annen historie. Forøvrig bor vi på et backpackersted med fellesdusjer, og der fyrer med dreads spiller gitar i bakgården, med eller uten tilhørere, klokka fire på ettermiddagen. Nirvana.
De kule tinga fant jeg på http://goafrica.about.com/od/southafrica/ig/Recycled-Art-from-South-Africa/ De selger det mange steder her, så jeg prøver å holde et skarpt øye etter en lignende radio. Det beste er at de virker, men jeg kan ikke garantere for lyden...
