Inca Trail og Machu Pichu

Sunn og frisk ungdom klare til aa bestig fjell!

Her har det skjedd et ras, muligens noen inkaer som har hentet litt stein til et tempel?

En inkaby hvor det en gang bodde 3000 mennesker.

Andre dagen paa vandring inn i junelen, detter er naar jeg fremdels orka aa ta bilder.

Hele gruppa paa toppen av det 4.200 meter hoye fjellet. Vi er mer slitne enn det vi ser ut som.

Utsikt fra campen vaares andre natta som egentlig var en inkagravplass.

Mona tar seg en av mange pauser underveis.

Inkaruiner underveis tredje dagen.

Landskapet var veldig variert underveis og naar turen var omme hadde vi gaatt gjennom jungel, snaufjell, huler, fosser osv.

Her er klokka ca rundt 6 paa morgenen og vi har allerede gaatt i en times tid for aa naa fram til Machu Pichu saa tidlig som mulig.

Machu Pichu!!

(det gamle fjellet)

Ble oppdaget i 1911 av amerikaneren Hiram Bingham, da hadde byen ligget gjenngrodd i flere hundre aar etter at spanjolene hadde drevet folk vekk derifra. Det bodde rundt 800 innbyggere der og byen har baade templer og jordbruksterrasser. Staar paa UNESCOs liste over verdensarven.

Kondorens tempel, du kan se nebbet dens nederst i bilde og vingene paa sidene.

(Lama)offringsplass.

Etter at vi hadde tilbringt et par dager i Cusco (inkaenes hovedby) og et par dager i Sacred Valley var vi nogenlunde mentalt og praktisk forbredt paa den beromte Inca Trailen. Dette er en fjelltur som gaar over 4 dager i inkaenes fotspor i Andesfjellene, og ender tilslutt paa toppen av Machu Pichu. Det ante oss at dette ble en fysisk utfording saa vi hadde tatt alle forhaandsregler og forbredt oss maksimalt med hodelykt, dopapir, lamasokker og regntett poncho. Tilsammen skulle vi vaere en gruppe paa 14, men pga diverse tull fra turoperatoren saa var vi kun 6 stykker som gikk forste dagen. Selskapet hadde ogsaa tullet med mitt (HM) passnummer og det var en lang prosess foer jeg endelig fikk slippe innenfor forste checkpointen med spesialtillatelse. Men naar vi endelig begynte aa gaa saa var humoret paa topp og vi klarte fint aa se bortifra at guiden var intenst irriterende og haaplost daarlig organisert. Terrenget var variert og selve gaaturen varte ikke i mer enn 4 timer, noe som var fult overkommelig for oss. Under middagen var heldigvis hele gruppa paa plass og det viste seg at dette var en knakendes bra gjeng! Vi la oss tidlig for vi visste at dag to skulle vaere den hardeste dagen av dem alle. Vi tenkte optimistisk, hvor hard kan den vaere? Og det fikk vi fort svar paa. Vi skulle bestige et fjell som laa paa 4.200 meters hoyde, der vi skulle ha en stigning paa 1.200 meter paa 4 timer (kun oppoverbakke). Vi begynte aa gaa kl 07.00 om morgenen og som alle vet saa er vi jo noen morgenfugler hele gjengen saa dette var midt i blinken, men det var strengt tatt ikke saa ille for kokken hadde smort oss litt med nystekte pannekaker til frokost. Forste etappe paa 1,5 time i oppoverbakke gikk forbausende bra og vi startet paa en ny en med godt mot. Naar den var unnagjort etter ca 3 timer med trappetrinn gjennom jungelen skal det sies at vi var gjennomsvette og slitne, og begynte aa bli klar for en lengere pause med lunsj. Men det var ikke en del av programet og det var bare aa ta fatt paa den siste hardeste biten rett oppover mot toppen. Da var vi kommet saapass langt opp at lufta var saa tynn at den var vanskelig aa puste i, dermed maatte vi konstant ta pauser for aa ikke dette utafor kanten. Etter gudveit hvor lang tid naadde vi tilslutt krabbende toppen der alle stod aa venta paa oss, de klappa naar vi kom fram for aa si det saann. Noen avslorte ogsaa i ettertid at Mona hadde sett ut som dead woman walking, men vi syntes strengt tatt ikke ho saa noe vaerre ut enn oss andre. Etter gruppebilde paa toppen bar det nedover bratte trapper i 2 timer for vi endelig ankom campen.
Tredje dagen skulle det vaere mindre slitsomt og flere ruiner aa se paa underveis. Vi begynte riktignok dagen med aa bestige et nytt fjell, men sola skinte og vi hadde fatt oss en god natts sovn saa det tok ikke saa paa. Vi gjorde en ofring av cocablader til pachamama underveis og hadde tidenes beste lunch 3.900 meters hoyde. Stien gikk opp og ned hele dagen og naar vi var fremme ved campen paa kvelden innsaa vi at vi hadde gaatt i 9 timer (foreldre vaer stolte!). Jeg maa innromme at det var litt i meste laget for for meg som saavidt klarte aa staa paa beina den siste halvtimen nedover fjellsiden, men det hadde trossalt vaert en fin tur blandt ruinene oppi fjellet.
Fjerde dagen sto vi opp kl 04.00 paa natta for aa stille oss i koe til den siste checkpointen inn til Machu pichu. Frida var dritsjuk, men klarte bemerkelsesverdig nok aa klatre seg opp de siste 2,5 timene til den gjemte inkabyen. Jeg kan helt aerlig si at det var veldig deilig aa komme fram og at vi var veldig glade for at vi var framme foer alle de bleike britene som hadde tatt toget!

HM.