Gjester i Kiberaslummen

                                                                

A.K. og jeg (Frida) ankom Nairobi med skolebussen paa fredag morgen, og etter en kort powernap var vi klare for vaar foerste tegnspraaktime paa Deaf Aid-kontoret. Det var kjempehyggelig aa moete folka paa kontoret, og laere aa kommunisere litt med de doeve. Det gaar mest i Hello, Thank you, og My name is, men endelig skjoente vi hva barna i skolebussen hadde proevd aa si!
Vi bor paa et slags hotell et godt stykke fra sentrum, men i naerheten av kontoret. De fleste andre gjestene er nonner, frokosten er bare tilgjengelig fram til 8:00, og A.K og jeg fikk ikke dele dobbeltrom fordi vi er samme kjoenn. De er litt konservative her... Heldigvis hadde de et rom med koeyeseng, og det var greit for Gud.
Paa loerdag var det fri paa skolen, men vi fikk vaere med paa tegnespraaktime med foreldrene til de doeve elevene i Kibera. Det er et tilbud de faar hver loerdag, fordi Deaf Aid fokuserer mye paa at foreldrene ogsaa maa kunne kommunisere med barna sine. Etterpaa fikk vi besoeke en familie i slummen, kokka paa skolen, Caro og mannen Tom, som begge er doeve. De bor i utkanten av Kibera, med en soenn og to andre mennesker i et rom paa ca 9 kvm. Tom jobber i en organisasjon som sprer informasjon om HIV og AIDS til doeve. Han forklarte at doeve er mye mer utsatt fordi det er vanskeligere for dem aa faa jobber, det er mye fattigdom blant doeve og mange kvinner maa prostituere seg. I tillegg er det vanskelig for helsepersonell aa kommunisere med doeve og Tom mente at selv om AIDS er noe folk er opptatt av i Kenya, er det et tema doeve snakker lite om.

Det var fantastisk aa faa besoeke Tom og Caro, og og hoere om jobben han gjoer. Vi ble tatt saa godt imot. Huset deres er et slags samlingspunkt for doeve i slummen. Etter en times tid hadde jungeltelegrafen gaatt og mange av vennene deres kom for aa hilse paa oss og oenske oss vel hjem. Flaks at vi har blitt saa gode i
Kenyansk tegnespraak!



                                                             Hanne Marit og Jan Inge blir introdusert paa skolen.        
         
                           

 

Vikitg aa gaa foran som et godt eksempel. 

Vi kjoepte med litt matvarer til hjemmebesok hos Tom og Caro.

  

Nairobi's skyline

Nairobi og Deaf Aid

3 dager har gaatt siden vi ankom det afrikanske kontinent og millionbyen Nairobi, men det foles ut som om vi har vaert her i tre uker allerede. Turen nedover gikk greit, tross vekterstreiken og at vi holdt paa aa miste flyet vaart i Doha. Etter aa ha smaakranglet med vrisumvaktene paa flyplassen ble vi mott av skolebusssjaaforen til Deaf Aid som taalmodig hadde staatt og ventet paa oss i et par timer.Selskapet vi fikk i skolebussen var disse barna som var hentet fra slummen for aa gaa paa skolen i det gronne huset i kiberaslummen:

 

 Bussturen inn ble uforglemmelig og det var en perfekt start paa afrikaturen. 

Etter en dag med hvile og innkjop av diverse nodvendigheter, ble vi tatt med til Deaf Aid kontoret. Der ble vi vist rundt i lokalene som bestaar av kontorer og klasserom for videreutdanning av de eldre studentene. Vi er i de aller beste hender med Deaf Aid folka og oppleggene vi faar vaere med paa er over all forventning. De informerer, instruerer og planlegger nye aktiviteter hver dag for oss. Vi har allerede deltatt paa omvisninger, tegnspraakkurs og besok i det gronne huset (skolen) i kiberaslummen. Bildet over viser den mobile horselklinikken som de maanedlig kjorer rundt med for aa sjekke folk i slummen. Den er den eneste av sitt slag i Kenya og et viktig virkemiddel for aa forhindre og oppdage horselstap tidlig. 80 % av alle dove i Kenya kunne vaert horende hvis de hadde faatt medisinsk behandling tidlig nok. 

Her er jeg og Mellen fra Deaf Aid kontoret utenfor Det gronne huset i Kiberaslummen, som er en barne og ungdomsskole for dove barn i Nairobi. Her blir barn fra forskjellige slummer fraktet til skolen daglig. Det gaar rundt 40 barn paa skolen, de fleste av dem bor i Kiberaslummen, som er afrikas nest storste slum. 

Dette er forste klasse i grunnskolen, her er barna fra 4 aar og oppover. De laerer elementaere ting som hygiene, aa spise riktig, alfabetet og grunnleggende tegnspraak.

 

Skolen har ogsaa aktiviteter som akrobatikk, dansing og svomming i tillegg til de vanlige fagene. En del av laererende som underviser paa skolen er selv dove saa all undervisning og kommunikasjon foregaar paa tegnspraak. Vi faar virkelig leart oss mye nytt og kan allerede alfabetet. 

 Jenta til hoyre heter Ruth. Hun var med i bilen forste dagen paa vei fra flyplassen. Dette var hennes forste dag paa skolen og hun var baade litt usikker og veldig spent. Hun har enda ikke noe spraak siden hun ikke snakker tegnspraak og sliter litt med og kommunisere med de andre. Forelopig saa er hun veldig opptatt av fysisk kontakt og holder seg helst i skjorteermet til Jan Inge til ting blir litt tryggere.

Flere bilder kommer

KENYA!

Tiden er endelig kommet for et nytt eventyr og denne gangen er det Afrika som står for tur, rettere sagt Kenya som tittelen indikerer. Dette blir nok en spesiell og annerledes tur på veldig mange måter, for formålet med turen er å besøke organisasjonen Deaf Aid og døvekriken i Nairobi. For et halvt år siden mistet vi mamma i kampen mot kreften og det er etter hennes ønske og i hennes ånd at denne turen er blitt til. Inger Liljan jobbet i over 20 år på Signo hjemmet for døve i Andebu og hadde alltid en spesiell omsorg og kjærlighet for de med spesielle behov i samfunnet. Før hun døde gjorde hun det klart for oss at hun ikke ønsket blomster til begravelsen, men heller at folk kunne bidra med litt penger til organisasjonen Deaf Aid. Deaf Aid er en liten norskstiftet organisasjon som jobber med inkludering og oppfølging av døve barn og unge i afrika. Ønsket til mamma ble oppfylt og vel så det, vi fikk inn hele 25 000 i begravelsen som nå skal komme døve barn og unge til gode. Mamma ga meg også beskjed om at jeg værsågod fikk reise nedover for å "overrekke" pengene og se hva slags prosjekter de holder på med. Mamma visste jo at jeg ikke er vond å be når det kommer til reising, så nå et halv år etterpå er jeg mer en klar for å ta fatt på oppgaven! Jan-Inge og jeg reiser nå søndag den 3 og 4 dager etter skal vi ønske Frida Karina og Anne-Kari velkommen til Nairobi. Jeg gleder meg til å utforske et nytt kontinent og ikke minst til å gjennomføre denne reisen i mammas ånd. Jeg har alltid følt at Afrika har ventet på meg av en eller annen grunn og jeg er temmelig sikker på at det er denne!

2 uker med besok!

Det har staatt litt labert til paa bloggfronten de siste ukene, men det skyldes staselig besok fra Norge som vi prioriterte aa bruke tiden paa. Etter aa ha sittet fast i 3 dager paa flyplassen i Frankfurt pga 4 cm sno (?!) kom Karina og Mona seg endelig nedover. Vi motte dem i Saigon og dro nesten direkte ut til oya Phu Qouc som ligger mellom Vietnam og Kambodsja.

Phu Qouc Island:

Mona er klar for snorkling. Det var litt lite fisk aa se noe som kommer av at av de 90 000 som bor paa oya er 60 000 av dem fiskere.

Holka av en baat som vi tok fra oya og over til fastlandet. Etter et par timer paa dette vraket bar det av gaarde 3 timer bakpaa moped gjennom landsbygda for vi kunne komme oss til grensa til Kambodsja.

Mekong delta:

Vi tok en elvebaat oppover Mekong delta for aa komme oss til Kambodsjas hovedstad Phnom Pehn.

Flytende besinstasjon.

Vi prover desperat aa bli kvitt den norske vinterhuden og benytter en hver anledning til aa sole oss.

Siem Reap og Ankor templene:

Klokka 7 om morran og turistfri utsikt over Ankor innsjoen. Ankor templene er det storste tempelkomplekset i verden. Omraade er enormt og bestaar av et ukjent antall templer. Mange av de er fremdeles uoppdagde og de som vet om de bevarer hemmligheten som en skjelden skatt. Templene er baade hinduistiske og buddistiske fordi kambodsja var hinduistisk for det ble buddistisk. Templene er en herlig estetisk blanding av begge religionene og det er ikke alltid like lett aa se forskjell. Det er derimot ganske lett aa dromme seg bort til en fjern tid med munker, konger og palasser og forestille seg hvordan alt har sett ut en gang.

I hvert tempel er det et buddistisk alter og en nonne som tenner rokelser.


Templet fra thumb raider filmen.

Tempelklatring slaar aldri feil!

Forste bilde av alle 4, ganske svette og klamme etter aa ha klatret opp paa toppen av et tempel.

Det storste, mest kjente og best bevarte av alle templene Ankor Wat.

Det fineste templet etter min smak. Paa alle kuplene er det 4 buddahhoder, en for hver himmelretning.

Fantastiske mr Tea! Tuk tuk sjaaforen som taalmodig kjorte oss rundt i 3 dager i strekk. Han vokste opp rett ved Ankor wat og hadde full peiling paa naar det var best aa besoke de forskjellige stedene for aa unngaa de innvadrende massene av japanske turister. Litt beskjeden fyr, men myknet opp etter som dagene gikk. Dette er andre dagen hvor han har laant brillene mine, som han tydeligvis syntes var veldig fine for neste dag hadde han kjopt like!

Tuk Tuk Tur!

De flytende landsbyene paa kambodsjas stoste innsjo Tonle Sap:

Naa er det torketid saa vannstanden er lav og husene staar paa store paaler i vannet.

Ikke saa aller verst utsikt fra restauranten.

Den flytende skogen, helt magisk! AK paastaar det er som i filmen the notebook, for de som har sett den.

Det spilles mye volleyball i Kambodsja. Tipper det er nasjonalsporten.

Froken Fryd:)

Siem reaps spesialitet er fotbad med fisker som spiser de dode hudcellene dine, et annet alternativ er massage by a blind person. Vi gikk for den noe mer tradisjonelle Khmer massasjen som gikk ut paa at en liten kambodsjansk dame klatret rundt paa deg mens hun toyde og boyde paa det som gikk ann aa toye og boye paa. Ganske saa deilig.