Endelig late dager

Bildebonanzaet jeg spaadde i forrige uke har latt vente paa seg. Foerst fordi vi ikke hadde tid til aa henge paa nettet, og siden fordi det har vaert litt vanskelig aa faa tak i internett her vi er naa. Men den som venter paa noe godt, som det heter... Etter Rios staak og mas er det deilig aa komme litt vekk saa vi sniker oss i skrivende stund til en liten badeferie, foer vi reiser videre til Lima 6. mars. Jeg tror vi trenger det.



Karnevalet var ganske fantastisk, og fullt av fjaer, glitter og gull - i min smak med andre ord. Likevel maa det vaere lov aa si at det er mange falske smil under de falske vippene, og at jeg tror Rio, og kanskje spesiellt under karnevalet, er det mest overfladiske stedet jeg har vaert i hele mitt liv. Det er vanskelig aa beskrive alt sammen, spesiellt naar vi er midt oppi det. Ipanema, der vi bor, er fullt av glinsende brune, veltrente kropper, som gaar i badetruse hele doegnet, enten de skal paa bussen, paa kafé eller paa fest. All mat kan kjoepes i light-versjon, alle kaller hverandre "amigo", selv om de aldri har moett hverandre foer, og alle later som om de er venner, selv om de ikke er det.



Men feste det kan de! Og da er det jo bare aa slenge seg paa, late som om dette er virkeligheten, og ingenting annet betyr noe. Ihvertfall for en uke.



Frida

Rio de janeiro

Jesus

Sentrum

Mann som selger bikinier paa Ipanema beach.

Vaskedag

Naa er vi altsaa i Rio, og bor i Ipanema, paa et sjarmerende hostell som er helt nyaapna, faktisk saa nyaapna at de mangla dusj og do da vi kom i forigaars, og fortsatt har en sterk eim av maling. Stroeket vi bor i er som tatt ut av l-word. Majoriteten her er aapenlyst homofile menn som kler seg overaskende stereotypt og man kan hoere samtaler om f eks Billy Elliot, etterfulgt av stjernekommentaren "Did you cry"? Stranda rett nedafor oss er ogsaa pynta med flagg og forbeholdt de homofile som vil vaere sammen med andre homofile, saa vi lurer paa hva som kom foerst, gata eller stranda. Vi syns forsaavidt at det er helt topp, for det er ingen som antaster oss. Her om kvelden var meg og HM tilogmed paa homobar, saann at jeg kunne spille rollen som hennes litt mer macho kjaereste.

Igaar tilbrakte vi hele dagen paa vaskeriet som to amerikanske husmoedre, mens ho ene som jobba der skreik til oss fordi vi ikke skjonte portugisisk og ho andre lo av oss og dansa samba rundt i lokalet. Det var likevel ikke helt bortkasta fordi klaerne ble veldig reine (nesten litt falma reine), ogsaa moette vi en fyr som spurte hvordan vaskinga funka og fortalte oss at det skulle vaere Manu Chao konsert i Lapa samme kveld! Saa vi dro rett til Lapa for aa kjope billetter, og fikk med oss en kjempebra konsert, helt tilfeldig!

Ellers har vi blitt hekta paa Caipirinha og faatt ny doegnrytme.

Idag begynner karnevalet, og imorra har vi billetter til den store paraden! Alle gleder seg, og dere kan jo ta dere en varmende drink der hjemme og holde dere oppdatert. Jeg spaar bilde-bonanza paa bloggen nemlig.

Frida

Morro de Sao Paulo, paradis oeya!

Naar det er hoeyvann blir det bare en liten stripe strand igjen og sandalene dine blir vaate. Her nyter vi solnedgang og palmesus.

Om morgenen er det lavvann, og stranda er ganske oede, bortsett fra en og annen hestetaxi, noen badegjester og fyren som selger fruktsalat. Korallrev danner det de kaller "natural pools" i sjoen, med helt klart, varmt vann, der mann kan snorkle eller bare bade.

Vi bor i et kjemperomantisk gjestehus, hos ei gammal dame med helt hvitt haar som snakker mange spraak og tar vare paa baade gjester og ansatte som om vi var familie. Hanne Marit ser saa fredfull ut i bryllupssuiten vaar.

Vi lovte egentlig (hverandre) aa ikke legge ut bikinibilder, men kunne ikke dy oss.

Det ser kanskje ut som om jeg speider etter kjekke sjoemenn, men det er bare Hanne Marit jeg poserer for naa for tida

Vi utforsker et "natural pool". Det er smaa fisker i mange farger, og mye annet rart

Vi tenkte vi skulle legge ut noen skikkelig kvalme oeybilder bare for aa erte dere der hjemme i kulda:) Aedda baedda vi har det bare saan passe greit!

Morro de Sao Paulo som egentlig er en by paa oeya ligger ca 2 timer utenfor Salvador. For aa komme seg dit kan man enten ta en speedboat som tar 2 timer og er dyr eller man kan take the hard way. Vi bestemte oss for aa reise i ordentlig backpacker stil og valgte siste alternativ. Vi startet i god tro om dette ikke kom til aa bli billig og gaa relativt raskt. Forst tok vi buss, deretter baat i 1 time som var fylt med et busslass med maskingevaerbaerende politi. Saa trodde vi kanskje at vi var framme, men da maatte vi ta en ny buss, saa en taxi, deretter enda en buss foer vi omsider kom fram til kaia og kunne stige ombord i den siste og endelige baaten. Underveis paa denne noe slitsome turen ble vi kjent med en dame som jobbet paa en Pousada (gjestehus) paa oya og som gav oss en pris vi ikke kunne motstaa. Det er ikke lov til aa ha biler paa oya saa vi maatte vente til det kom en tilfeldig passerende traktor som kunne ta oss med i den retningen vi skulle. Tilslutt etter aa ha brukt 8 timer paa aa reise en relativt kort strekning kom vi fram til en super sjarmerende Pousada som laa 2 min fra stranda og det viste seg at vi faktisk hadde spart en god del penger paa denne dagsturen.
Stedet drives av en 80 aar gammel dame som opprinnelig kommer fra Italia. Hun snakker 7 spraak og har bodd i amazonas i 20 aar. Der paadro hun seg malaria 3 ganger noe som forte til at hun fikk en daarlig lever og verken kan royke eller drikke. Dette er tydeligvis et stort tap for denne livsnytende damen saa hun drikker i sjul og prover aa saa godt hun kan aa gjemme det for de ansatte (det funker daarlig). Hun bryr seg over gjennomsnittet mye om alle og har gitt oss strenge formaninger om hvordan vi best skal ta vare paa oss selv. Stedet er ogsaa under ombygging saa vi er de eneste gjestene der noe som forer til at vi faar den beste servicen man kan tenke seg. Centro de Holistico (gjestehuset) hadde definitivt scoret hoyt i lonely planets reiseguide! H.M

Salvador my love!

Vi betalte disse damene for aa ta dette bildet, men naar vi saa resultatet saa foelte vi vel egentlig at de burde ha betalt oss. Fytti..

Shopping i Salvador foerte til enda en ny blomstrete kjole. Bilde er tatt paa kirketrappa.

Vi fant en antikksjappe i de koselige gatene og jeg tenkte umiddelbart paa pappa som hadde elsket dette stedet.

Dette er ogsaa dedikert til pappa:)

Karina er en isjunkie og jordbaeris er som kjent det eneste som fungerer mot fyllesjuke.

Sambaskolene oever til karnevalet dag og natt og det er veldig underholdene.

Vi meldte oss paa et 4 dagers sambakurs og Karinas ballettkropp har gjort et tappert forsoek paa aa tilpasse seg de noe vulgaere sambabevegelsene. Vi har forresten ikke tilbringet saa mye tid paa beachen som dere sikkert ser. Vi holder oss i skyggen.

Vi bor paa et kjempe sjarmerende hostel midt i gamlebyen (Galeria 13). Der jobber det en resepsjonist som er som dratt ut av en Pedro Almodovar film. Denne argentinske karakteren heter Natalie og er kjent i en mils omkrets for hennes populaere caipirinhaer. Hun er et realt funn og har tatt med oss paa sambatimer og diverse salsa og samba klubber. Bortsett fra det saa er det tirsdager som er den store festdagen i Salvador og det blir rigget opp x anntall scener og lydanlegg over hele byen. Vi begynte vaares tirdagskveld med aa dra paa en drag queen konsert som kanskje var mer underholdene enn bra. Etter det tok en lokal gangsterrapper over showet og det falt tydeligvis i smak hos samtlige. Naar konserten var ferdig foelgte vi lyden i gatene og fant et sambaband som fylte hele Salvador med fengende rytmer. Dette skapte ordentlig stemning og folk danset seg ut av sine gode skinn i de brosteinsbelagte gatene! Senere fortsatte kvelden paa en rekke andre uteteder som servete alkohol og spilte dansbar musikk. Hvis vi ikke hadde hatt billetter til Rio saa hadde det nok vaert fare for at vi hadde blitt her for alltid:)

Takk for hyggelige kommentarer og for at folk foelger med paa bloggen, det er skikkelig morro!

30 lange timer

Det har skjedd en del siden sist vi skrev og vi har reist langt siden den tid, men akkurat for oyeblikket befinner vi oss i pitoreske Salvador nordost i Brasil. Etter at vi hadde vaert i Pantanalbushen dro vi videre ostover til Sao Paulo. Dette var egentlig kun en mellomstasjon for aa komme oss videre til Salvador, men vi ble tvunget til aa vaere der et par dager pga av noen bussforbindelser. Sao Paulo er Brasils storste by med 17 millioner innbyggere og det merkes. Det er ogsaa den byen med mest kriminalitet og det merkes ogsaa. Vi bodde heldigvis litt utenfor sentrum, men vi trava jo rundt der nede og det var ikke videre behagelig. Det er smaagangstere absolut overalt og ikke bare vet du at de gaar rundt med pistol, men du ser det ogsaa. Da blir man litt satt ut. Politiet er overalt, men man vet ikke helt om man egentlig skal fole seg mer utrygg enn trygg pga av det. Man vet jo hvordan det systemet fungerer her nede. Ellers saa kan jeg jo tilfoye at Sao Paulo er overlegen paa kunst og kultur og det var deilig med litt kunstnerisk innputt igjen. Etter tre dager i denne merkelige byen trodde vi at vi var saann nogenlunde mentalt innstilt paa aa sitte 30 timer paa buss til Salvador. Det skulle vise seg at det var vi aldeles ikke. Bussen var alt annet enn argentinsk standard og denne turen skulle bli en liten psyisk og fysisk utfordring for oss begge. Det sto paa billetten av det var inkludert aircondition, men det var bare bullshit for den funka ikke. Dette gjorde det ekstremt ubehagelig siden vi satt helt bakerst i bussen der det var smellvarmt. I tillegg satt vi ved siden av toalettet og det sier seg jo selv at det ikke akkurat lukter blomster. Det ble til at vi hele tiden minnet oss selv paa at vi hadde noe fint i vente og at det sikkert ikke var saa lang igjen, men det visste vi jo ingenting om siden vi ikke har klokke noen av oss. Etter 30 timer innesteng i denne boksen lukta vi do og jeg hadde klart aa paadra meg en forkjolese underveis, men vi var endelig framme og ingenting kunne overskygge den gleden!Bilde er fra Salvador og det kommer oppdatering paa den fronten.

Pantanal

Pantanal er et av verdens storste vaatmarksomraade og skal visst vaere unikt rikt paa dyreliv og planter. Vi hadde hort at det skulle vaere veldig fint aa dra paa guidet tur inn dit og vi bestilte en turpakke paa 4 dager. Helsa mi (hanne marit) skranta litt i dagene for vi dro, men jeg tenkte at dette var sikkert noe som gikk fort over og reiste ut i god tro om at dette kom til aa gaa fint. Forste dagen tilbringte jeg i hengekoya uten aa putte i meg noe form for naering, andre dagen mens de andre dro paa horsebackriding tilbringte jeg ogsaa i hengekoya med feber og en besk lokal medisindrikk. Naar dette tredje dagen tilsammen hadde vart i 5 dager uten forbedring sa jeg ifra om at jeg gjerne kunne tenkt meg en lege. Magekramper, diarè, feber og energi langt ned paa minussiden er ubeskrivelig ubehagelig ute i den varmen og vissheten om at du er ihvertfall 2 timers kjoretur fra sivilisasjonen gjor det ikke stort bedre. Omstendighetene kunne ogsaa gjort det litt lettere hvis vi ikke hadde hatt froskeinvasjon paa doen og kun svaiende klamme hengekoyer aa sove i. Jeg ble med i en bil som skulle til den naermeste byen som var 2 timer unda. Etter et par ubehagelige timer paa hulette veier ble jeg kjort til sykehuset. Jeg ba riktignok om en lege, men endte opp der. Det skulle vise seg og ikke bare bli enkelt siden ingen snakket engelsk, inkludert han fyren som hadde kjort meg. Saa jeg mima og gjorde et riktig saa ivrig forsok paa aa faa denne asiatiske legen til aa forstaa tilstanden min. Tilslutt etter en oversettelse til portugisisk paa telefonen forsto han hva jeg mente og skrev ut en smorbrodliste med medikanmenter jeg skulle ta. Etter sykehusturen motte jeg igjen den lokale vaktmesteren paa campen som hadde kjort meg et par timer tidligere og sammen gjorde vi de daglige aerendene i byen. Denne fyren viste seg aa vaere en riktig saa omtenksom og likandes kar og hjemturen ble ordentlig hyggelig med lunch, brasiliansk folkemusikk og sightseeing i lokale omgivelser. Etter det tok det et par dager med antibiotika for jeg var helt tipp topp, men naa er ting som det skal og jeg klarer aa baere min egen sekk igjen!

Historien om Mani og Monas nye navn

Mens vi har vaert her i spansk og portugisisktalende omráder, har Mona sitt navn medfórt en god del problemer. Mona betyr nemlig "hunn-ape", og det vil Mona helst ikke vedkjenne seg. Vi har próvd ut flere mer passende navn, men med vekslende hell. Fórst próvde vi Monsi, mitt kosenavn pá Mona, men da lo de nesten like mye som fór. Sá próvde vi Ginnie, men med en j-lyd i uttalen - djinnie, for á ikke forveksles med Guinea-pig eller lignende. Det nye navnet greide ingen á uttale, selv om vi sa - "Ginnie, som i gin!" Sá det gikk ikke. Etter at navnet Mona, ved en skrivefeil (eller kanskje de nekta á tro at noen het mona) pá en billett ble til Mana, próvde vi det en liten stund med dette, men vi glemte det hele tida, og sá er det en mannlig spansk sanger med dette navnet, sá vi ville ikke skape forvirring. Gleden var derfor stor da vi kom over historien om Mani.

I en stamme i Brazil for lenge siden var det en hóvdingdatter som ble mirakulóst gravid. Hverken hun selv eller noen andre visste hvem faren kunne vaere. Hóvdingen ville ikke bli vanaeret av dette uekte barnet, og kasta dattera pá hue og raeva ut av stammen, sá ho mátte bo i ei hytte pá en lysning i skogen. Der fódte ho etterhvert ei jente, som hun kalte Mani. Det var ikke en hvilkensomhelst jente, barnet hadde helt lys hud, ingen rynker som andre nyfódte, var alltid blid, og var sá vakker at det gikk rykter i mils omkrets. Alle kom for aa se paa barnet, og hóvdingen hadde helt glemt vanaeringa og tok dattera og barnebarnet inn i varmen igjen.

Men sá helt plutselig, i to treársalderen dóde Mani uten at noen visste av hva. De begravde barnet utafor hytta, og moren grát ved graven hver dag. En dag sá ho en grónn spire som hadde vokst opp av tárene og jorda. Planten hadde hvite rótter som Manis hud, og vakre grónne bregner som spredte seg utover. Det var den fórste Cassava/Tapioka-planten (smaker som potet), og ble etter hvert stammens - og hele resten av Brazils hoved-mat-plante. Pá portugisisk heter den noe som begynner pá Mani, men jeg har glemt nóyaktig hva det var.

Siden Mona er sá vakker at det gár rykter i mils omkrets, og hennes hud er sá lys som innsiden av en tapiokaplante (Vi har ikke vaert saa mye paa stranda enná), er hennes nye navn dermed Mani. Ná mangler det bare et falskt pass til á bevise det.